Arne Håkon Halvorsen og hans hunder

Aro koblet etter en lang los feb. 2017

Vi har startet med en artikkelserie om medlemmene våre i Romerike Harehundklubb. De forteller litt om seg selv, og hvorfor de driver med denne  hobbyen. Vi har kommet til Arne Håkon Halvorsen

 

Hei Arne Håkon, hva var det som gjorde at du startet med jakt med drivende hunder, og hvor gammel var du når du begynte?

Jeg begynte å jakte da jeg var 15 år, jaktet på skogsfugl og rype. Jeg hadde egentlig lyst på en fuglehund, men det var lite skogsfugl og rypa var nærmest fredet mange steder, slo jeg det fra meg. Hadde vært med noen kamerater på harejakt med støver og synes det var spennende. Jeg kjøpte min første støver i 2006, så jeg er ganske fersk i faget ennå.

Hva slags hund har du? var valg av hunderase et bevist valg eller er det tilfeldig at du har denne rasen i dag ?

Jeg har en Hamilton støver NJDCH Aro som er blitt 11 år. Han har to kull etter seg som utgjør 14 valper. Jeg har også en Beagel BS'turbo som er 3 år.

Det var helt tilfeldig at det ble en Hamiltonstøver. En kamerat, Olav Reitan, hadde fått valper på dobbelt champion Kaisa som ble parret med en hanne fra Sverige, RR SNJCH SUCH Turdrevet Turbo. Han hadde igjen en hann valp og da ble det slik at jeg kjøpte den i 2006.

At jeg valgte en Beagle var mere bevisst. Da det blir mer og mer rådyr og jeg har hatt noen rådyrloser med støveren, tenkte jeg at jeg ville ha en småhund som kunne jage alt og det har jeg fått. Han har hatt los på hare, rev, rådyr og hjort. Beagle er også en fin miniatyr av støveren.

 Har du hatt noen hund som i dine øyne har vært bedre eller på annen måte har utmerket seg mer enn andre ? Fint om du kan gi oss litt informasjon om denne/disse hundene og fortelle litt om hva det er/var som gjorde denne/disse spesiell ?

Da jeg anskaffet meg Aro, var oppdretteren en smule skeptisk på hvordan dette skulle gå, jeg bodde i 4.etasje i en blokkleilighet i Oslo. Det gikk over all forventning de tre årene vi bodde der. Aro er en rolig og trivelig hund som ikke gjør mye av seg inne.

Ettersom jeg bare har to hunder og beagleen ikke har kommet skikkelig i gang, må jeg fremheve Aro.

Helt i fra starten var han trygg og selvstendig i skogen. Slapp å sitte å vente på utslag, måtte heller bevege meg for å redusere utslaget. Han var tidlig stabilt god på vinterføre men slet mere på barmark. Da han var ung var han litt trang, målet kom da han var ca 3 år. Han er taus i fot og tap. Selv i dag er han taus i fot, kan komme noen glefs i tap på sine gamledager. Er det noe som kunne vært bedre så er det målet. Han har et grovt hannhund mål, men det er godt hørbart. Han er en stabil god hund med enorm jaktlyst og stort søk. Han kan være litt for spornøye, men det blir som regel los, jager mye på overvær, det er rasen kjent for, så det går hurtig. Jakta starter for meg da jeg skal koble. Han gir seg ikke før han er fornøyd, prøve å rope han inn kan jeg bare glemme. På sine gamle dager har han blitt enklere å koble. Nå er han fornøyd etter ca 4 timer. Vi har hatt mange fine stunder i skogen.

Nå håper jeg at Turbo kan komme skikkelig i gang. Han er i trangeste laget, og støter ikke hverken i fot eller tap. Han har stor jaktlyst og har et godt søk og er bra på å ta ut.

Hva mener du skal til for å få til en bra drivende hund?

Det viktigste er at bikkja innehar jaktlyst. Man må være nøye på at det er jaktlyst i mange linjer bakover på stamtavla. Da har man et godt utgangspunkt. Å væremye ute i skogen, gjør at bikkja blir trygg og selvstendig. Så er det å prege den på det viltet man vil den skal jage. Det er også viktig å trene dressur, slik at man kan få koblet. Dette har jeg ikke vært flink nok til.

Kanskje du har en liten historie om en god jaktdag som du vil dele med oss?

Olav Reitan, oppdretterne til Aro, og jeg var på hytta til foreldrene min i Trøndelag. Aro var 9 mnd og dette var siste helga i februar, så vi håpet på å få skutt en hare for Aro før jakta var over. Den siste jaktdagen kom og vi hadde ikke fått skutt noe, nå var det siste mulighet. Vi våknet til ca 10 cm nysnø så vi var spente på om vi fant spor. Timene gikk og det var ingen spor å finne. Etter ca 4 timer i løssnøen, var både folk og hund så slitne at vi var på tur til å gi oss. Plutselig oppdaget Olav et uthopp under ei gran. Jeg fikk med meg Aro bort til sporet, da våknet han, losen var i gang. Vi var raske med å postere for dette var siste sjanse denne sesongen. Losen gikk nordover, snudde så tilbake og den passerte like ovenfor meg. Losen gikk sørover før den snudde og vi ble lurt nok en gang. Aro hang på og jaget som en erfaren hund ifølge oppdretteren, Jeg var jo en fersking, og ble stolt av å høre det. Jeg forflyttet meg slik at jeg hadde kontroll på losstrengen. Denne gangen skulle jeg få has på haren. Losen gikk samme runden nordover snudde og kom samme strengen tilbake. Da smalt det, haren datt og Aro kom losende helt inn til haren. Det var to stolte jegere og en stolt hund som gikk ned til hytta, dette måtte feires på skikkelig vis.

 

Takk for at du delte dette med oss, vi ønsker deg lykke til videre med hundene og jakta.

 

 

Leif Håkon og hans hunder

HUNDER JEG HAR HATT

King/Arja/Milla/Ayla/Jens/Milla(nr 2), de «gode»

Laila, Pan og Matti, de «ikke fullt så gode»

 

Det startet egentlig med en hund som skulle være en dunker. Ei tispe som i løpet av tre høster med mange muligheter hadde en los på 20 min som «beste prestasjon». Da jeg skulle «i militæret» ble hun avlivet i 1966. Etter utdannelse og opphold i Bergen, ble min første «finne» anskaffet i 1975. Siden har det bare vært «finner».

 

Den første het Laila og ble kjøpt på Magnor. Til tross for en «kjendishannhund» i stamtavla, var hun nok ikke noe lovende emne. Da hun ble påkjørt og avlivet ved tre års alder, gikk turen til Ole Stenberg på Gran på Hadeland, en kjent oppdretter og «importør» av «finner» på den tiden. Med hjem var Kobberbakkens Pan, en trivelig valp som hadde enorm jaktlyst og et vidt søk, men som var en dårlig sporfølger og alt for trang. Dessuten viste det seg at han hadde en skadd sene i en framlabb, noe som gjorde at han slet ned en tå. 

 

Ny tur til Hadeland og Ole Stenberg. Han hadde tatt tilbake en tre måneder gammel hannvalp, som jeg ble tilbudt. Han havnet på Maura, en grov, klumpete valp. Kobberbakkens King, innavlet på Joko 73, noe som da skulle være en god garanti. Han ble «diger»! Opp mot 63 cm i boghøyde på det verste. Men han bedret seg og ble litt av en utstillingsstjerne. Fikk tre cert på rappen og fikk BIR av 76 «finner» på utstilling i Drammen. Han var overværsjager og var lite interessert i gamle spor i ung alder, Men fy f… som det gikk unna i los! På den tiden var effekten av revskabben merkbar, og det var ikke vanskelig ¨komme i fersk fot.. En hel haug med harer ble felt for han. Rekorden var 5 harer felt i los på en dag under «fjelljakta». Han var min første «dobbeltchampion».

 

Da King ble gammel måtte jeg skaffe en etterfølger. Også nå fra Hadeland, valget falt på hannvalpen Matti fra Reidar Myrvold på Gran. Han var fra et antatt godt kull, men ble den største skuffelsen jeg har hatt. Meget tidlig ute jaktmessig. Jeg måtte «kaste meg over han» etter 20 minutters harelos ved 3 måneders alder i juli.. Første hare skutt i los da han var 5 månder. Bra gemytt og eksteriør.  Men han utviklet seg til å bli en middels jakthund, og en «kontaktløs jaktidiot»!

 

Etter Matti kom Arja, hun var etter Jahn Hagens Jusi og Stensåsens Seppo. JCH med et herlig mål. NM deltaker i Vestfold. Ikke i fot på årets første nysnø den første dagen, og da hjalp det lite med full tid og en los til den andre,

 

Så ble det min første Milla. Henne kjøpte jeg som valp fra Svein Egil Gravrok. Hun var etter Kuuturan Hilla og Mettäjuntin Sakke. Milla var tidlig jaktmoden. Hun ble jaktchampion i Trøndelag før hun var 2 år gammel. Hun deltok i nordisk rasemesterskap i Finnland etter å ha blitt nr 3 på NORKILPA i høsten før. Var uheldig i Finland, med hare som dro på langtur den første dagen og 2 «loser i berg» den andre dagen. Hun vant DM i Østerdalen (med 416 konkurransepoeng!). Under påfølgende NM i Odalen lå hun på 4. plass etter den første dagen, men kom ikke i fot i styrtregnet den andre dagen.

 

Etter Milla kom hennes datter Ayla i hennes annet kull. Ayla var også tidlig jaktmode, og tok og sin første 1. EP før fylte 2 år i Trøndelag (manglet barmarkspremien, som hun fikk høsten etter). Hun ble nr 5 i NM i Telemark. Hun var den peneste bikkja jeg har hatt, NUCH SUCH og nordisk vinner i 2010.

 Neste hund er Jens, som er den eneste hund jeg har nå. Faren er Bossmålas Di2xxon (bl.a. Nordisk vinner). Også Jens var tidlig ute jaktmessig, NJCh før fyllte to år, da han fikk 1. EP etter 2 x «full tid» i Selbu. Neste sesong fikk han CACIT i Snåsa og CACIT som prøvevinner første dag på Møbelprøva i Finland. Noe som han gjentok to år senere i 2015. DM har blitt ødelagt av skader, infeksjon og uhell. Jens er Norsk, Finsk og Internasjonal jaktchampion og Norsk utstillingschampion.

Kr Milla ble kjøpt som valp i Mandal. Også hun svært tidlig jaktmoden. Jaktpremiert bare dager etter fylt 15 mndr, Ep-klar etter 2 x 1, Åp  på barmark. Ble NJCH med 1. EP etter 2 x «full tid» på Norsk Harehund sin prøve i starten av februar 2016 og Finsk Jch på møbelprøva litt senere i samme måned. Hun ble altså både NJCh og FJCh før hun hadde fylt  21 måneder! Milla har jeg senere vært nødt til å selge på grunn av alvorlig sykdom.

Jens og Milla har ett kull som lover godt, født juni 2016.

Å rangere egne hunder er ikke lett, men her må det bli Jens!

Arne Strandhaug

Vi starter med en artikkelserie om medlemmene våre i Romerike Harehundklubb. 

De forteller litt om seg selv, og hvorfor de driver med denne  hobbyen.

Vi starter med Arne Strandhaug fra Fenstad

 

Hei Arne, hva var det som gjorde at du startet med jakt med drivende hunder, og hvor gammel var du når du begynte?

 

Jeg har vært med i skauen siden jeg kunne gå, vokste opp med både far og Onkel som var lidenskapelige harejegere.

Min Onkel jaktet sammen med Olaf Haga og hadde flere kull med Dunkere i min oppvekst.

Min far kjøpte valper og den første hunden han hadde var en Hygen ved navn Rapp, da var jeg så ung at jeg husker ikke hvordan den var i skogen.

Senere kjøpte han en Dunker hann ved navn Prins, denne sammen med min Onkels Hagheimens Sang var de hundene jeg vokste opp med.

 

Onkel var aktiv både med utstillinger og jaktprøver, for min far var det jakt som gjaldt.

Vi bodde da på Årvoll i Oslo og hadde perfekte treningsforhold i Grefsenåsen.

Den tiden slapp vi mye om kveldene så det ble mye tunge øyelokk på skolen om høsten.

 

Hva slags hund har du? var valg av hunderase et bevist valg eller er det tilfeldig at du har denne rasen i dag ?

 

I dag har jeg to Finskestøvere Njch Sara og en tispevalp etter henne.

 

Kjøpte min første Bikkje i 1984,ei Finskstøver tispe Troya av Trygve Ødegård i Snertingdalen.

Det var min far som gav meg beskjed om å reise dit å kjøpe valp. han fulgte godt med så han hadde sett at Finskstøveren gjorde det bra.

Med unntak av en Scweiserstøver har jeg holdt meg til denne rasen.

Hva er det du sjekker når tiden er inne for og kjøpe valp ?

Og hva er det du ser etter når du reiser til en oppdretter for og plukke ut en valp?

Ved valpekjøp sjekker jeg linjene og går gjerne for bikkjer med sterk nedarvet jaktlyst. Har tro på at sjansene for å få noe brukbart er størst da.

Hos oppdretter ser jeg nøye på hvordan forhold valpene har hatt.

Ønsker at valpene har hatt god oppfølging og menneskelig preging, ønsker ikke valper som er vokst opp i et uthus uten kontakt med folk.

 

Har du hatt noen hund som i dine øyne har vært bedre eller på annen måte har utmerket seg mer enn andre ? Fint om du kan gi oss litt informasjon om denne/disse hundene og fortelle litt om hva det er/var som gjorde denne/disse spesiell ?

 

Av de bikkjene jeg har hatt vil jeg nok si at Prøyslias Troya som jeg kjøpte av Per Kristiansen på Moelven har utmerket seg.

Hun hadde en enorm jaktlyst og en sporforfølgelsesevne av de sjeldne. Hun var en uttaksekspert og hadde en enorm fysikk.

Hun ble ofte brukt flere dager i strekk, og vi gikk ofte ut med henne etter at de andre hundene enten hadde gitt opp, eller ikke fått ut. Det ble sjelden bomtur.

 

Hun var født rådyr ren, kunne sende avsted en Elg noen hundre meter som ung, som voksen jaget hun kun Hare.

 

Det er godt å tenke på at min far som var min beste jaktkamerat fikk oppleve ei slik bikkje.

 

Hva mener du skal til for å få til en bra drivende hund?

Jeg tror at for å få til ei god bikkje må man først og fremst ha et godt evne.

Videre tror jeg på at trening/ preging gjennom hele året er viktig.

Mener at det som ikke fungerer er vanskelig å få til når bikkja blir sluppet løs om høsten.

 

Hva syns du om utstillinger og jaktprøver for hundene våre?

 

Jeg mener at Utstillinger og særlig jaktprøver er viktig for våre drivende hunder.

På utstilling mener jeg at det bør settes størst fokus på ekseriør og bevegelser i og med at det er jakthunder.

Litt mye Brunt her eller svart der bør være uinteresant.

Jaktprøvene er jo det viktigste vi har å forholde oss til når det gjelder å kunne følge med de forskjellige linjene.

Men både dommere og Harehund klubbene må sette fokus på at dette er morsomt og oppmuntre til å delta.

 

Kanskje du har en liten historie om en god jaktdag som du vil dele med oss?

 

Vi var en kameratgjeng som jaktet i mange år i Rendalen. Som vanlig etter en kveld med nøye planlegging over en Lille en gikk jeg og to av gutta fra hytta i grålysningen til avtalt sted. Vi slapp Troya som straks slo ut og tok turen ned mot elva. Der begynte halen å gå så vi skjønte hun var på fot.

 

Hun fant rask utfæla og tråklet seg oppover over traktorveien og oppover lia. Gutta stod igjen der mens jeg fulgte forsiktig etter.

 

3-400m høyere opp kom beskriket og jeg så haran forsvant i stor fart opp gjennom skogen. Troya æuste godt på til losen gikk ut av hørehold for meg så jeg satte meg på sekken ved uttaket.

 

Fikk snart høre henne igjen og tenkte mitt da jeg skjønte haran tok turen over beita. Like etter smalt det to skudd. Jeg ventet på doten da haran kom forbi i stor fart med Troya i godt driv like etter.

 

Må tulle litt tenkte jeg, tok fram Walkien og spurte Roar, fikk du`n. Han kom jævlig fort så det ble bom det gutt, var svaret

 

Troya jaget godt og jeg og jeg lo litt for meg selv da jeg hørte han tok turen ned mot beita igjen. Og det stemte to nye skudd. Like etterpå kom haran forbi som ei kule så skudd var utenkelig.

Fram med Walkien igjen: Fikk du tatt den nå? Svaret var: Skjønner f… ikke dette, han satt rolig foran meg, og da det smalt dro den som ei kule.

 

Troya hadde ingen planer om å gi seg, hun klemte på på en ny runde, over beita og to nye skudd. Fram med Walkien: Fikk du;n Roar? Han kom litt ureint men synes jeg måtte prøve var svaret.

 

Kunne ikke annet en å le litt da. Losen gikk så det var en fryd å høre på, den gjorde langturen opp i lia en tur ,men var snart på vei ned mot beita igjen. Så smalt det to til fra Roar.

 

Like etter så jeg haran som en strek oppover lia. Fram med Walkien. Hvordan gikk det? Da kom svaret: NÅ HOLDER DU KJEFTEN PÅ DEG!

 

Troya ble koplet da hun kom på strengen: Noen hadde en artig kveld.

 

Takk for at du delte dette med oss, vi ønsker deg lykke til videre med hundene og jakta.